Fri vilje?

(Fra innlegg i V.L. 12. sept. 2016; Atle O. Søvik, professor ved MF)

Spørsmålet er urgammelt, og forskning har vært delt i synet. Det synes imidlertid å være en tendens til at stadig flere hjerneforskere og filosofer mener at vi ikke har en fri vilje. Hjerneforskere gjør funn som viser at valg avgjøres i hjernen, før vi bevisst oppfatter at vi velger. Dessuten kan bevisstheten være forvirret i sin oppfatning av slike situasjoner. Dermed kan det synes som om det meste som skjer i sinnet, foregår som vanlige, ubevisste årsaksprosesser i hjernen.

Stadig flere filosofer hevder at uflaks og tilfeldigheter gjennomsyrer livene våre med hva som former oss. Spørsmålet blir gjerne: Hva er det som gjør at sjelen vil det den vil? Da må vi skjelne mellom handlefrihet og viljefrihet. Handlefrihet er å kunne gjøre det en vil, men viljefrihet er å ville det en vil. I filosofisk diskusjon om fri vilje, er det viljefrihet som diskuteres. Det hjelper ikke å kunne gjøre som en vil, dersom noen står over oss og bestemmer hva vi vil. For å ha viljefrihet, må man -i følge forskningen, være årsak til sin egen vilje. Men hva er det i så fall som får oss til å ville det vi vil? Må ikke enhver årsak, ha en årsak tilbake til før vi ble født? Ingenting kan være årsak til seg selv.

Atle O. Søvik, professor ved MF, framsetter i V.L. 12. sept. 2016, en naturalistisk hypotese til fri vilje, som vi skal presentere. Han framstiller et valg, forstått som en årsaksprosess. Vi kan ta ett eks. med en mann der det dukker det opp minner fra tidligere anledninger, anledninger der han gledet sin kone. Det kan sist han gjorde det, og at det medførte positive konsekvenser. Slike minner påvirker mulig motvilje, og om han har en viss trening/efaring i dette, -foreslår han dette for sin kone, når nerveceller som får kroppen til å handle i tråd med dette, kommer over en viss terskel.

I følge denne hypotesen så er en viktig brikke hvordan gradvis kan bygge opp et selv/en personlighet innenfra, og slik gradvis kan bygge opp en mer og mer fri vilje. Om vi gjør et valg, og utfører noe i tråd med dette, lagres våre erfaringer i bevisstheten. Det dukke opp senere, når vi står framfor nye valg etc. Slik formes vi gradvis over tid, og er årsak til valg vi siden gjør. En bygger opp seg selv innenfra, og blir gradvis mer selvstendig. Dersom vi lever i en verden, der ikke alt er forutbestemt, så kan personer være årsak til det de selv gjør. Som mennesker fødes vi med en medfødt genetisk pakke, men den kan også være epigenetisk påvirket av våre foreldres valg. Vi fødes også med følelser og tenkeevne som påvirker våre valg og erfaringer. Selv om det skjer i en årsaksprosess, så kan vi selv som handlende person være subjekt i en slik årsaksprosess. Noen valg og gjerninger kan føres tilbake til deg og ikke lenger.

Ett moment er at ved å holde mennesker ansvarlige for sine handlinger, er man med å påvirke dem neste gang de gjør slike valg. Selv om det kan virke som personer, vilje, kontroll og ansvar forsvinner om sinnet er en årsaksprosess, så er det heller slik at friheten er der fortsatt. Det kan være større eller mindre grad av tilfeldigheter i form av omstendigheter etc, slik at vi kan ha mindre kontroll enn det virker. Men det bør gi en viss grunn til ydmykhet, og en kan få en anelse om hvordan fri vilje kan oppstå. Det fører også til en viss ulikhet i forholdet mellom barn og voksne, i form av gadvis tillæring. En praktisk konsekvens blir at en kan bli mer fri når en er klar over handlingsalternativer og gjør erfaringer basert på erfaringsvalg.

I forhold til teologi, så er menneskets frie vilje viktig i forhold til det ondes problem. Mye av det onde i verden kan henføres til at mennesket benytter sin frie vilje til å gjøre onde handlinger, samtidig med at verden og skaperverket ligger 'i det onde' siden det første valget der den frie vilje ble misbrukt. I forhold til hvorvidt mennesker tror eller ikke, så skjer det som form av et tilsvar på evangeliet. Den enkelte reagerer da med en viljesreaksjon på hvorvidt en vil svare ja til denne invitasjonen. Å holde noen ansvarlige for ikke å tro, er å påvirke dem til ikke å lukke seg for evangeliet, eller ikke å ville ha fellesskap med Gud lenger. Så er det bare Gud som evt. kan dømme hvorvidt de reelt kan ta i mot dette, eller de selv er årsak til å stenge Gud ute.